Innvandrer opptøyer – i Oslo ?
De siste dager har sett og lest om voldsomme sammenstøt, hærverk og vold i forbindelse med såkalte protestaksjoner mot Israels invasjon av Gaza. Imidlertid viser det seg at de aktive ”demonstrantene” – av Siv Jensen kalt pøbler – ikke har noen politisk agenda – ei heller egentlig solidaritet med ofrene – men er kun ute etter og ”å lage bråk”. I tillegg viser det seg at mange av disse – kanskje brorparten er av såkalt utenlandsk opprinnelse.
Dermed kommer frykten snikende; Ser vi starten av opptøyer blant innvandrer ungdom – à la det vi har sett i Paris – og London? Vi husker alle skrekk-bildene der ungdom i Paris´ forsteder brant biler og sloss med politiet hver natt i mange uker. Selv har jeg blitt avkrevd mange svar av urolige mennesker på gaten de siste dagene; Hva gjør vi med innvandrerne som lager bråk? Dette av mennesker med grunnleggende liberal holdning – og få fordommer – men med en uro for det som skjer. Det er lett å tro – og mene – at dette kan være et resultat av dårlig integrasjon. Og kanskje er det det. Men kanskje er ikke dette hele forklaringen.
Sammenligningen med Frankrike og Paris er interessant. I forbindelse med valgkampen i Frankrike var jeg i Paris og førte samtaler med ledende politikere på ”begge sider”. Jeg var også og besøkte en del av de mest utsatte forstedene – og opplevde sågar at VGs fotograf som fulgte oss, ble forsøkt steinet. Ikke minst snakket jeg lenge med Brice Hortefeux som var statssekretær for daværende innenriksminister, nåværende president, Nicolas Sarkozy.
Sarkozy og hans allierte gjorde seg bemerket med en strengere retorikk og språkbruk enn det som er vanlig – og ønsket bl.a. å stramme inn på reglene for innvandring. Det som likevel var bemerkeselsesverdig var at ingen – absolutt ingen – anførte at opptøyene var innvandrer opptøyer. Alle partier og politiske avskygginger var soleklare på at dette var opptøyer utført av fransk ungdom. Kanskje hadde de en utenlandsk far eller bestemor. Men dette var fransk ungdom – med franske rettigheter og franske plikter. Dette var altså ikke et spørsmål om god eller dårlig integrasjon.
Hva var da problemet? Jo problemet var – og er – et sosialt problem. Et problem der man har fått en ny underklasse som er stengt utenfor jobbmarkedet. Som er stengt utenfor boligmarkedet. Som har de samme rettighetene på papiret – men som ikke har det i praksis. Likevel blir de avkrevd de samme pliktene. Det er riktig at mange av dem er noe brunere i huden enn den gjennomsnittsfranskmannen – og de snakker fransk med en annen dialekt. Men det var tverrpolitiisk enighet om at dette ikke hadde noe med hvor man en gang kom fra – men med hvordan samfunnet tilrettela for at alle skulle ha de samme rettighetene. Ikke bare de samme pliktene.
Sammenlignet med den norske debatten er dette interessant. Når slutter man å være en innvandrer? Når går man fra å være innvandrer ungdom til å være ungdom. Når blir innvandreropptøyer til ungdomsopptøyer. Som politiet sa det så klart i disse dager; dette er ikke noe verre enn det vi så natt til 1. Mai for noen år siden. Da var det kun ungdomsopptøyer. Og fokuset ble satt på hva man kunne bidra med for at ungdom ikke kom i drift. En representant for antirasistisk senter sa det ganske klokt i det han påpekte at denne ungdommen blir oversett og holdt utenfor jobb- og bolig markedet på bakgrunn av navn, religion og hudfarge. Nå har de plutselig anledningen til å bli sett. Til å bli lagt merke til. Ja - til å sette agendaen. Ikke ulikt ungdommen på 80 tallet som skapte bråk 1. Mai.
Vi er vanligvis flinke til å se denne sammenhengen i andre land. Som i Palestina – eller i andre land der befolkningsgrupper blir undertrykket. Det ville vært rart om ikke de samme mekanismer gjaldt også i vårt eget land.
Mona Sahlin - integrasjonsminister i Sverige sa det på et seminar Annette Thommessens minnefond organiserte for noe år siden; ”Når slutter man å vandre?”. Når blir man norsk. Og kun norsk? Og når blir man – og ens utfordringer tatt på alvor som følge av at man har et problem – og ikke som følge av at ens forfedre – en gang – kom fra et annet land.
Opptøyene vi har sett de siste dagene har vært skremmende. Og det finnes ingen unnskyldning til å ty til vold. Vold avler vold – som ignoranse avler frustrasjon. Jeg håper vi kan få en debatt – og dertilhørende løsninger som dreier seg om å utjevne de sosiale forskjellene i Norge. Forskjeller som utestenger store befolkningsgrupper fra hverdagslivet. Mange i disse gruppene har en annen hudfarge og et annet sosiolekt enn meg. Men innvandrere kan de ikke gjemme seg bak å være lenger – ei heller kan vi behandle dem annerledes enn man vill behandlet meg og mine i samme situasjon.
- Olaf H. Thommessen