Kronikk i Bergens Tidende 28/03-2010
"Vi regner med at i hvert fall ni barn under tre år dør hvert år i Norge som følge av mishandling og omsorgssvikt”, sier direktør Lars E. Hansen i Helsetilsynet til NRK. Vi har store mørketall og voksne melder ikke fra. Sviket mot disse barna er utilgivelig. Men vi snakker ikke bare om helsepersonell. Familie, venner, politikere, profesjonelle hjelpere, barnehage ansatte, politi, leger, advokater, psykologer, lærere, naboer, kolleger, feltarbeidere, miljøterapeuter, trenere, helsesøstre og så videre er daglig i kontakt med barn de burde meldt fra om.
En annen vinkling er å se på hvordan vi har tilrettelagt for håndtering av disse meldingene. Når en helt alminnelig saksbehandler i barnevernet har pluss minus 30 saker å håndtere sier det seg selv at man har noen utfordringer knyttet til om man har tilrettelagt for at meldingene, når de først kommer, blir håndtert slik at det er i barnets beste. 30 saker, det er 1 time og 15 minutter til hver sak pr uke, hver dag, hvert år, uten anledning til å ta hensyn til hendelser som sykdom, faglig oppdatering, reisetid mellom hjemmebesøk, ferier, rapporter, tilsyn, avlyste møter, veileding, søknader osv. 1 time og 15 minutter pr uke til barn med omsorgsbehov, til barn som lever i situasjoner som ikke alltid er gode nok. Jeg hører at budsjettene skal kuttes enda mer. Hvordan kan vi kutte i noe som allerede er kuttet til beinet? Både på kommunalt og på statlig nivå. Barnevernet trenger mer ressurser, ingen tvil om det.
Dette er kanskje den største bekymringsmeldingen jeg noen gang kommer til å skrive. Jeg sover ikke alltid godt om natten. Jeg skal fortelle hvorfor.
I New Page Bergen arbeider vi på oppdrag fra barnevernet. Det er vi som er barnevernets forlengede arm inn i våre ungdommer og deres familiers liv. Pr i dag gir New Page Bergen individuell oppfølging til 40 ungdommer. 40 ungdommer med drømmer, planer, håp, utfordringer og sist men ikke minst, ungdommer som har behov for at noen er med å kjempe kampen om en bedre tilværelse sammen med dem. En slik kamp kan ikke kjempes med i overkant av en time pr uke. Det er der vi kommer inn. Neste gang du hører noe vakkert om New Page, så hører du egentlig noe vakkert om barnevernet. Det er de som har bestemt av vi skal bidra med våre metoder.
Å jobbe med ungdommer er nederlag og seire hånd i hånd. Denne gangen er det ikke de som bekymrer meg. Jeg er bekymret fordi jeg til stadighet opplever å bli skuffet over at voksne som er ansatt for å ivareta barn opptrer defensivt, skuffet over at jeg opplever at mange såkalte profesjonelle hjelpere ikke alltid ser ut til å ha barnets beste i sitt fokus.
Jeg kjenner en gutt som bor med mor. Han byttet skole i høst. Det viste seg at han hadde mottatt omfattende hjelp på gammel skole. Det visste ikke den nye skolen om. Ingen på den gamle skolen tenkte at det kan være lurt å informere de på den nye skolen. Den nye skolen registrerer han ikke kommer på skolen slik han skal. Registrerer at de har fått en elev de aldri ser. De søker hjelp. Undrer på hva som ligger bak. Mye møtevirksomhet. Mange voksne involvert. Gutten får hjelp av en voksen. En som kan være en buffer mellom gutten og det kompliserte samfunnet rundt. Gutten fungerer bedre. Han har mistet et halvt år skolegang på veien. Jeg er redd dette ikke er et engangstilfelle. Det gjør meg bekymret.
Jeg kjenner en jente på vei i egen bolig. Det har hun vært lenge. Mor er ute av balanse og kaster henne ut den ene dagen, ønsker henne velkommen hjem den neste. I dette hjemmet bor det andre barn. Barn som har opplevd forferdelige ting. Barn som har det vanskelig og vil få det veldig vanskelig om ikke de får hjelp. Vi har gitt beskjed. Noen har ansvaret for videre forløp og samarbeid med flere instanser. Jeg ser ikke at noe skjer med barna. Jeg er bekymret for framtiden deres.
Jeg kjenner en jente som er i krig med foreldrene. Uansett hva de sier blir hun sint på dem. De er fortvilt. Jenten er fortvilt. Flotte foreldre. Flott jente. Sammen er jenten dynamitt. Det er vanskelig å få jenten til å gå på skolen. Ikke umulig, bare vanskelig. Barnevern setter inn ressurser. Jenten kommer seg til skolen. Puh, kjempeflott. Det viser seg at jenten noen ganger går fra skolen før skoledagen er slutt. Det kan vi fikse. ‐Bare ring eller send en sms når det skjer så henter vi jenten inn igjen. Skolen vil heller gi beskjed om kvelden, på mail. - For seint, vi vil ha en melding fra dere når jenten går. - Kan ikke? Hva? Hvordan? Hvorfor? Skolen har ikke mobil som alle kan bruke og noen nekter å sende en sms fra privat mobil. Her har vi satt inn store ressurser og kostnader knyttet til en sms skal hindre oss å fullføre jobben. Skolen innvilger heller ikke mobil. Noen står på sitt mens jenten fortsetter å skulke. Jenten får mer og mer fravær hver eneste dag. Jeg er bekymret for skolehverdagen til mange andre om barn skal omgås slike defensive voksne.
Ung isolert gutt. Ingen venner. Blir hentet noen ganger i uken av bekymret voksen. Kan noen hjelpe oss å tyde observasjonene? Mange møter. Flere instanser. Gutten stivner når noen gir han en klapp på skulderen, når han får ros og blikk kontakt. Noen nevner tilfeldig i en bisetning at gutten har diagnose. En diagnose som preger guttens sosiale liv. Noen skulle fortalt til dem som er tett på gutten. Gitt dem mulighet til å forstå. Fortalt dette viktige til dem som bekymret har banket på utallige dører i 2 år. De er fortsatt bekymret og kommer nok til å fortsette med det. Gutten får fortsatt ikke optimal hjelp selv om dem som nå er i dialog med gutten endelig vet. Jeg tror ikke dette er et engangstilfelle. Det gjør meg bekymret.
Derfor sover jeg ikke alltid godt om natten. Skulle ønske jeg kunne si det kommer til å ordne seg.
Øystein Helgesen
Stammeleder New Page Bergen